Min Kamp

So far the entries have been few and far between, as well as having lost their post-developmental focus in favour of an emphasis on my own personal impasse.  An impasse, which is quite fittingly illustrated by this quote from Karl Ove Knausgårds latest novel (unfortunately, it’s in Norwegian);

’Tankene våre er overflommet av bilder av steder vi aldri har vært på, men likevel kjenner, mennesker vi aldri har truffet, men likevel er fortrolige med, og langt på vei lever vårt liv i forhold til. Følelsen det gir av at verden er liten, tett omsluttet av seg selv, uten åpninger mot noe annet, er nesten incestuøs, og selv om jeg visste at den var dypt usann, siden vi egentlig ikke vet noen ting om noe, kom jeg likevel ikke unna den. Den lengselen jeg alltid kjente, som noen dager var så stor at den nesten ikke lot seg kontrollere, sprang ut fra dette. Det var delvis fra å lindre den at jeg skrev, ved å skrive ville jeg åpne verden, for meg selv, samtidig som det også var det som gjorde at jeg mislyktes. Følelsen av at framtid ikke finnes, at den bare er mer av den samme, betyr at enhver utopi er meningsløs. Litteraturen har alltid vært beslektet med det utopiske, så når det utopiske mister mening, gjør også litterature det. Det jeg kanskje forsøkte på, og som kanskje alle forfattere forsøker på, hva vet jeg, var å bekjempe fiksjon med fiksjon. Det jeg burde gjøre, var å bejae det eksisterende, bejae tingenes tilstand, altså boltre meg i verden istedenfor å lete etter en vei ut av den,  for på den måten ville jeg utvilsomt få et bedre liv, men det klarte jeg ikke, det kunne jeg ikke, i meg hadde noe stivnet, en overbevisning stod fast, og selv om den var essensialistisk , dvs. utidsenlig, og i tilegg romantisk, kom jeg ikke forbi den, av den enkle grunn at den ikke bare var tenkt, men også erfart, gjennom disse plutselig tilstandene av klarsyn, som vel alle kjenner, hvor man i noen sekunder ser en helt annen verden enn man bare i øyeblikket tidligere befant seg i, hvor det er som om verden trer fram og en kort stund viser seg,  før den faller inn i seg selv igjen og etterlater alt som før…”

- Min Kamp (første bok), pp. 220-221. -